Sommerportrett med Team Monster: Morten Løchen

Postet av Hemsedal IL - Langrenn den 2. Nov 2018

Etter et lengre opphold er vi nå tilbake med det siste sommerportrettet. Det skulle vise seg at det tok litt tid for resten av teamet å skjønne at den tidligere artikkelforfatteren også kunne la seg portrettere. 

Sistemann kan vanskelig kvoteres inn i "Hemsedals mest gylne langrennsgenerasjon", da han verken er gyllen eller hemsedøl. Men det ble kompensert med desto større engasjement og iver, og gleden var derfor stor for begge parter da han ble tatt i glovarmen i Team Monster i 2014. 

I dag har vi gleden av å presentere Morten Løchen. Den selverklært evigunge entusiasten som enn så lenge nekter å innse at han er for pensjonist å regne i langrennsammenheng.


Du flyttet til Hems i en alder av 25. Hva var grunnen til at det nettopp ble Hemsedal og hvordan levde Hemsedal opp til forventningene? 

- Jeg flyttet i utgangspunktet til Hemsedal etter endte studier i hovedstaden for å gå på KRIK sin Bibelskole på KRIK Høgfjellsenter. Jeg var heldig og vant et nokså hissig gavekort av Gudmund (Juliebø, daglig leder, journ.anm.), slik at jeg fikk en god rabatt på Bibelskole-kurset. 

Det mange ikke vet er at jeg med dette også så mitt snitt til noen måneder med gode treningsfasiliteter i. Og da det ikke var noe som hastet annensteds etter Bibelskole-kurset, ble jeg boende i strøket og flyttet ned i bygda og har siden da blitt boende. 

Hemsedal har naturligvis stått til forventningene og vel så det. Planen var i utgangspunktet å bo her 10 uker, men det viste seg å være såpass fint at jeg nå straks er halvveis til 10 år (!), og det sier vel sitt. 


Vil du fortelle litt om utviklingen på treningsfronten fra du kom deg ut av gutterommet og gaming-verdenen til du noen år senere ble tatt inn i varmen i Team Monster? 

- Fra jeg la Xbox-karrieren på hylla et sted midt på videregående skole til jeg ble med i den herligste treningsgruppa til Team Monster slo tilværelsen til med et par tilfeldigheter som skulle gjøre at jeg ble veldig interessert i langrenn. 

Da jeg studerte Idrettsfag fikk vi et skikkelig godt tilbud på ski hos Milslukeren, han som var studieansvarlig hadde noen kontakter osv. Det gjorde at jeg bestemte meg for at tiden endelig var kommet for å kjøpe seg et skikkelig skipar. Det var i januar 2012, og siden da har langrenn vært helt, helt oppi der over ting jeg har likt å drive med. 


Ser på de fire tidene dine på Birken at du siden har forbedret deg med 1.37:10, og nå er nede på 3.09:56 (2016, se bildet) som raskeste gjennomføring. Fortell om hvordan du har klart å presse ned tiden så mye, og hvordan du ser for deg å kunne bryte den magiske 3-timers-grensa? Hvor der det mest å hente? 

- Grunnen til at tiden har blitt presset såpass mye ned er vel først og fremst at den første gjennnomføringa var ganske grufull, uforberedt og ikke-seedet. Men de siste par årene har jeg forbedret meg med et lite kvarter, og det skyldes nok primært jevn jobbing over flere år. 

En ting jeg har blitt bedre på de siste par årene er gjennomføringen av intervalltreningene. Tidligere har jeg vært nesten helt avhengig av å ha noen og pushe sammen med for å gjennomføre gode hardøkter. Nå føler jeg at jeg klarer å pushe ganske bra, også på egenhånd.

For å bryte 3-timers-grensa er det flere parametre det går an hente marginer. Trene mer diagonalgang, få bedre O2-opptak, bli lettere. Har enda til gode å ha spesielt gode ski på Birken, så litt dyktighet og stang inn der kan også hjelpe på. 


Artikkelen fortsetter under bildet. 

Bildetekst: På vei ned mot den såkalte kabelgata like før mål på Birken 2016.


Kan du trekke fram tre gode prestasjoner og et par mindre gode prestasjoner fra sesongen som har gått?

- 2018-sesongen var min klart beste. Det var tre helger på rad der i feb/mars, hvor ting gikk virkelig på trikkeskinner. 

Først Mellerunden i Valdres gikk jeg nesten halve rennet med Nilsi (Nils Ingar Aadne, journ.anm.) fra Team BN Bank, det var stort. Så fulgte den største oppturen, Vasaloppet, der ble jeg til min store overraskelse nr. 263 (beste fra før var 591). 

Helga etter var jeg veldig spent på hvordan kroppen hadde hentet seg inn igjen på seks dager, før det 42lkm lange Helterennet i Telemark. Det virket nesten sånn, for det kan ha vært mitt beste renn noen gang. Ble 23 der, det var for eksempel ca 13 minutter bak Kjetil Bjerkreim fra Team Hallingdal og Svein Halvor Dahl fra Team Telemark. Med spinnvilt fine rammer rundt rennet og god dagsform ble det en flott opplevelse. 

I tillegg var det moro med Marcialonga i januar. Sett bort ifra utfordringene med å skaffe seg rettferdig seeding på forhånd, var alt ellers en fantastisk opplevelse. Pizza, pasta og påskevær, for ikke å snakke om skiturene på isbre, dagene som fulgte etter rennet. Den pakka der anbefaler jeg varmt til alle som liker kultur! 

En ting som ikke gikk så bra forrige sesong, var treningsarbeidet. Den primære årsaken til det er nok at jeg nå er i en fast relasjon med ei frøken som bor i Bergen. Mer pendling, mindre langturer osv. Men så kommer jo det store paradokset da - kan man si at treningsarbeidet har blitt dårligere samtidig som resultatene åpenbart har blitt bedre? Kanskje ikke? Men uansett verdt det. 

Årets soleklart største nedtur i skisporet var det forsmedelige tapet mot min venn Marius Ulland (prestefrua, journ.anm.). Den kom på klubbmesterskapet i skøyting. Det var en diger oddsbombe som gikk av den dagen, og det bør virkelig ikke gjenta seg.


Hvordan ser rennplanene dine ut til neste år? Har du pekt deg ut noen hovedmål for sesongen?

- Foreløpig er jeg påmeldt Vasaloppet og Helterennet. Og Gravrennet da, selvfølgelig. Får bare håpe på at snøen kommer i tide!


Vi ønsker deg hell å lykke i skiporet (og andre spor) i 2019-sesongen, Løk! 


Tekst: Jakob Mestvedthagen

Bile: Øyvind Grimsrud. 

Bildetekst: Fra en hufseøkt under KRIK Kondiscamp tidligere i høst. 

Fra venstre foran: Fredrik, OleK, Morten, Oskar.




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline