Sommerportrett med Team Monster: Vetle Flaget

Postet av Hemsedal IL - Langrenn den 29. Aug 2018

Den etter hvert rutinepregede sommerportretteringen av Hemsedals mest gylne langrennsgenerasjon - også velkjent (og beryktet) som team Monster - ruller videre. 

I dag har vi gleden av å presentere den i de senere år ulykkesforfulgte Vetle Flaget. Mange har spurt seg, hvor ble han egentlig av? Etter at han fikk en slitasjeskade i hofteleddsbøyeren for tre år siden har ingen verken sett eller hørt noe fra ham, i hvert fall ikke med startnummer på brystet. 


Vetle, du var jo en av de største stjernene i teamet for kun noen få år siden, og var spådd en lysende fremtid i skisporet. Men de av oss som følger litt med vet at navnet ditt ikke har vært å oppdrive i en enste resultatliste siden Råskinnet 2009 (overdrivelse, journ.anm.). Hva var det egentlig som skjedde? 

Etter å ha ledd fra seg kommer den unge gentlemannen med følgende svar. 

- Det er mye riktig i det du sier der ja! Jeg hadde en fantastisk fremgang fra hovedlandsrennet i 2013 hvor jeg ble nr. 72, til og med sesongen i 2015. 2015-sesongen er helt klart den jeg er mest fornøyd med. En sesong med nokså stabilt topp 20 i norgescupen på distanse, hvor to av plasseringene var topp 15 er noe jeg er veldig stolt av! 


Han blir litt glassaktig i blikket og det er tydelig at tankene er et helt annet sted. Etter litt ettertanke fortsetter han.

- Under oppkjøringen til 2016-sesongen kjente jeg med en gang at noe ikke var som det hadde vært før. Ting begynte å skurre muskulært og alt av trening gikk blytung sammenliknet med årene før. Men som den unge idioten jeg var ga jeg blaffen, og fortsatte å trene som før. Jeg kom meg til slutt i grei nok form til å klare og ta noen poeng i norgescupen, første året i klassen 19/20. Etter den sesongen bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne forsvare å gå på en ny sesong med så mye vondt. Siden har det egentlig gått i alternativ trening, men det eneste som har skjedd siden er bare en forverring av hele situasjonen. 


Nå som du ikke har mulighet til å trene så mye lenger, savner du treningshverdagen og muligheten den gir til å lage sine egne endorfiner? Kan du si litt om hvordan det har vært å flytte fra Team Hallingdal-miljøet du har vært en del av på Lillehammer det siste året, og hvordan overgangen til studietilværelsen i Trondheim har vært?

- Med tanke på endorfinene har jeg fortsatt mine øyeblikk. Selv om formen er elendig og du drar ut på økt føler man seg jo likevel ganske konge/rusa etter økta, jeg blir i hvert fall supergira og tenker at jeg kan bli verdensmester i hva som helst

- Jeg har jo i alle årene tenkt at jeg vil tilbake som skiløper og derfor prøvd i det lengste å holde meg i brukbar form, men siden det ble som det ble er det litt godt å flytte fra det og begynne på studier i Trondheim. Helt nytt miljø der folk ikke kjenner meg som langrenns-Vetle. 

- Jeg har noen få økter i uka, stort sett, og syntes det er deilig nå, men jeg savner ikke det jaget som var før. Nå for tiden er det kun lystbetont trening det går i. I "gamle dager" føltes det jo ikke som et jag når kroppen var tipp topp, og man var inne i rutinene og miljøet, men når ting stritter imot blir det veldig slitsomt. 


Hva var det som gjorde den fremgangen fra 2013 til 2015 mulig, og hvorfor var det Team Monster?

- Det må nevnes at det fantastiske treningsmiljøet som var i Hemsedal på den tiden skal ha det meste av æren for alt jeg har foretatt meg i skisporet. 

- Jeg savner treningshverdagen slik den var i Hemsedal. Med et fantastisk miljø og en tipp topp kropp. Men jeg savner ikke treningshverdagen slik den ble mot slutten av "karrieren".  Når man trener lenge nok med vondt så blir det etter hvert en ikke så positiv greie som det var før. Så det er muligens grunnen til at det kjennes ekstra godt slik det er blitt nå, hvor man ikke må trene hver dag osv.


Vi ønsker Vetle masse lykke til med tilværelsen i Trondheim! <3 




Bildetekst: Vetle i en litt yngre utgave avbildet sammen med artikkelforfatteren etter Gaurhovdrennet (kan det ha vært 2015 da, mon tro?). 




Sommerportrett med Team Monster: Sevat Mestvedthagen

Postet av Hemsedal IL - Langrenn den 20. Aug 2018

Den etter hvert rutinepregede sommerportretteringen av Hemsedals mest gylne langrennsgenerasjon - også velkjent (og beryktet) som team Monster - ruller videre. 

I dag har vi gleden av å presentere den på laget som nok trappet ned mest på treninga inn mot forrige sesong. Mine damer og herrer, Sevat Mestvedthagen! 


Er du fornøyd med sesongen? Kan du trekke fram to oppturar og en ting du gjerne skulle sett ble annleis? 

- Sesongen i år har jo vært veldig annleis frå dei føregåande, fordi satsinga har blitt lagt på hylla. Heldigvis har ikkje formen stupt like mykje som treningsmengda, så har fått nokon gode opplevingar. Spesielt Hemsedalsrennet gjekk veldig bra. Eit renn som ikkje gjekk så bra var Ribberennet. 


Kva vil du si har vært ditt største fremskritt i år?

- Ikkje mange framskritt å spore for min del. Pila peiker i feil retning, men ein ting eg har gjort mykje betre enn dei andre i Team Monster er å samle overskudd.


Korleis har du opplevd overgangen i å flytte til Nordfjord folkehøgskule? Bo langt unna trenaren og det vante miljøet osv.

- Reint sportslig har overgangen vært tøff. Eg har ikkje komme meg ut på trening så ofte som eg hadde ønska. Men det å dra på folkehøgskule er eit val eg er veldig glad for at eg tok, for eg har kost meg veldig mykje der.


Kva er det du sakner mest med Hemsedal, og kvifor er det Team Monster?

- Det er klart at Team Monster har hatt mykje å si for meg. Langrenn var jo den største delen av livet mitt i fleire år, og det hadde ikkje blitt noko langrennssatsing utan det fantastiske miljøet me hadde. Det var jo ein skikkelig god gjeng, både i og utanfor skisporet. Eg merka det veldig godt då eg kom til Nordfjord, at utan andre som pusher så er det vanskelig å holde på motivasjonen.


Har du rukket å sette deg konkrete mål for 2019-sesongen? Er du motivert for å trene nå som det ikkje-satsande og bedagelige latmannslivet er blitt oppdaga? 

- Satsinga kjem nok ikkje til å bli tatt opp på det nivået det var på før, men eg skal prøve å halde formen nogen lunde ved like, og satsar hardt mot Hemsedalsrennet, som blir sesongens store mål!





Sommerportrett med Team Monster: Trym Fikke Halbjørhus

Postet av Hemsedal IL - Langrenn den 15. Aug 2018

Den etter hvert rutinepregede sommerportretteringen av Hemsedals mest gylne langrennsgenerasjon - også velkjent (og beryktet) som team Monster - ruller videre. 

I dag har vi gleden av å presentere den eneste i teamet med eksplosive muskelfibre - we give to you nemlig ingen ringere enn Trym Fikke Halbjørhus! 


Er du fornøyd med sesongen? Kan du trekke fram to oppturer og en ting du gjerne skulle sett ble annerledes?

- Er fornøyd med deler av sesongen. Det ble dessverre sykdom i tre av de viktige rennhelgene, det skulle jeg gjerne vært foruten. Ellers har det gått veldig fint der NM-stafett og U23 NM - sprint var der det gikk aller best. 16.plass med Hemsedal IL sammen med Ola og Kasper var en stor opplevelse, samt å endelig få vise mer av hva jeg er god for i sprint var veldig forløsende, der jeg var 0,3 sek unna avansement fra prologen. 


Hva vil du si har vært ditt største fremskritt i år?

- Mitt største fremskritt har nok vært innen sprint. Jeg har tatt store steg der jeg viser at jeg kan hevde meg godt. Selv om jeg innerst inne ønsker å bli en god allrounder.


Hvordan har du opplevd overgangen i å flytte til Lillehammer? Bo langt unna treneren og det vante miljøet osv.

- Overgangen til Lillehammer har gått veldig fint. Da folk i miljøet naturlig nok flytter ut når skolegang skal fullføres og diverse annet, så blir man litt alene. Da er det nødvendig å søke til andre miljøer som feks. Lillehammer. Her er det en utrolig god treningskultur, der man alltid har noen å trene med. Treningsfasilitetene er på høyde med Hallingdal, så da er det bare å kjøre på.


Hva er det du savner mest med Hemsedal, og hvorfor er det Team Monster? 

- Savner selvsagt det utrolig gode miljøet vi hadde i Hemsedal for 2-3 år siden. Vi var 4-5 juniorer som jevnt tok poeng i eldste juniorklassen (19-20). Vi dro hverandre opp og fram og hadde en ekstremt god treningsiver og -kultur. Trening sammen ble sett på som prima, og ble gang på gang prioritert, og med fulgte det utvikling.


Har du rukket å sette deg konkrete mål for 2019-sesongen? Du er motivert for å klinke grundig til enda en sesong?

- Mine mål er å virkelig slå i fra meg i sprintene som kommer. Slik jeg ser det så er det i sprint jeg kan lykkes best, og da kommer jeg til å tune litt ekstra inn mot dette. NM-stafett blir også et stort mål, der Hemsedal skal slå seg inn topp 10, og jeg ser for meg å forskyne meg med en etappe der. Jada, ingen fare, jeg er motivert i massevis. Gir meg nok ikke med dette. 


Moro å høre Trymern, bare å gunne på videre!





Sommerportrett med Team Monster: Guro Jordheim

Postet av Hemsedal IL - Langrenn den 12. Aug 2018

Den etter hvert rutinepregede sommerportretteringen av Hemsedals mest gylne langrennsgenerasjon - også kjent som team Monster - ruller videre. 

I dag har vi gleden av å gi dere teamets eneste kvinnelige medlem, nemlig ingen ringere enn selveste Guro Jordheim! 


Er du fornøyd med sesongen? Kan du trekke fram to oppturer og en ting du gjerne skulle sett ble annerledes?

- Sesongen gikk utrolig bra. En opptur var å bli kåret til MVP (Most Valuable Player) i collage-sirkuset, hvor jeg vant 7 av 13 renn. En annen opptur var å kjenne at kroppen responderte som jeg ville i høyden, og at ingen klarte å slå meg i en spurt. En ting som jeg gjerne, på godt og vondt, skulle sett ble annerledes, er at min motivasjon og iver i langrennsporet ikke gikk hardt utover karakterutskriften i studiet. 


Hva vil du si har vært ditt største fremskritt i år?

- Mitt største fremskritt var helt klart at min selvtillit og respekt i skisporet økte. Dette er helt klart et resultat av at jeg over hele fjøla blei en sterkere og raskere skiløper, men det er også utrolig deilig å føle på et mentalt overtak. 


Hvordan har du opplevd overgangen i å flytte til Salt Lake City, USA? Bo langt unna treneren og det vante miljøet osv.

- Før jeg dro var jeg åpen for en forandring og å utfordre min evne til tilpassing. Tok med meg mye kunnskap og verdier fra tida i Hemsedal. Spesielt verdien om et godt treningsmiljø der man har det gøy sammen. 


Hva er det du savner mest med Hemsedal, og hvorfor er det Team Monster?

- Selv om miljøet i USA er eksepsjonelt er det å trene med en guttegjeng som jeg ser opp til og som pusher og er upåklagelig råe er et stort savn. Gutta i team Monster har klart å kombinere sportslig fokus, treningsiver, oppmøteplikt og selvironi - skikkelig god kombo - og alle de artige påfunna savner jeg. 


Har du rukket å sette deg konkrete mål for 2019-sesongen? Du er motivert for å klinke grundig til enda en sesong?
- Mine mål for 2019- sesongen er å fullføre en høst med mye trening og høy kvalitet. Og dersom alt går etter planen får jeg prøvd meg i noen renn i Norge/Skandinavia rundt juletider. I collage-cupen i USA er målet å vinne det største rennet, NCAA Championship.

Bildetekst: Frøken Jordheim på 4timers jogg- og fjelltur i Skjolden under treningssamling med Team Hallingdal m/venner i juni 2016. 



Sommerportrett med Team Monster: Ola Jordheim

Postet av Hemsedal IL - Langrenn den 2. Aug 2018

Den etter hvert rutinepregede sommerportretteringen av det berømte og beryktede team Monster fra Hemsedal ruller videre. Den svært dynamiske stallen har de siste par årene gått fra å være stasjonert i Hemsedal til å bli spredt utover hele verden. Intet mindre, intet mer. 

Noen få holder ennå stand i Hemsedal, andre satser tungt videre på Geilo, mens dagens mann om dagen holder studiepoengtrøkket oppe i Trondheim. 

Dagens mann har vært fra den sistnevnte kategorien, men tenker nå å skifte beite for alvor. God fornøyelse! 


Er du fornøyd med sesongen? Kan du trekke frem to oppturer og én ting du gjerne skulle sett ble annerledes?
- Sesongen har vært helt ok. Har vært stabilt på øvre halvdel av lista i Norgescupen, men har savnet de virkelig gode dagene. 5-mila i NM kom på slutten og gjorde sesongen (se tidligere sak, journ.anm.) på mange måter mye bedre. Synts også åpninga i Bruksvallarna i Sverige var veldig bra, da jeg var veldig sliten uka før, men tok et par grep og fikk løfta formen akkurat i tide til den svenske sesongåpningen. 

Om jeg skal trekke frem en ting som kunne vært bedre skulle gjerne sett at jeg hadde klart å komme meg på et enda høyere grunnivå enn det jeg har klart til nå.

Hva vil du si at har vært ditt største fremskritt i år?

- Utholdenheten over lengre distanser har blitt bedre. Merker jeg blir sliten på et senere tidspunkt enn før, både på turrenn og rolige langturer.

Hvordan har du opplevd overgangen i å flytte til Trondheim? Bo langt unna treneren og det vante miljøet osv.

- I starten var det slitsomt. Det ble litt for mye nytt på samme tid, og jeg klarte ikke gape over alt. Ble rett og slett for mye når jeg prøvde å opprettholde treningsmengde, samtidig som studiet begynte, og jeg måtte ta ansvaret for alle daglige gjøremål på toppen av det. Var endel syk og skadet i starten av tilværelsen i trønderhovedstaden. Men etterhvert som rutinene har falt på plass, og jeg har kommet inn i et flott ski- og studiemiljø hvor jeg har trivdes bare bedre og bedre.

Hva er det du savner mest med Hemsedal, og hvorfor er det Team Monster?

- Det er mye som Hemsedal har som ikke Trondheim har, samtidig er det verdt å nevne at det også går andre veien. Men det miljøet vi lyktes med å skape i Hemsedal i junioralder, som vi nokså fjasete begynte å kalle Team Monster, er det umulig å finne maken til på nye steder.
Det var et sunt og godt miljø som vi bygde opp sammen, og etter hvert som jeg har flyttet hjemmefra og oppsøkt nye miljø i Trondheim, føler jeg likevel at det er i Hemsedalsgjengen jeg hører hjemme ( <3 <3 <3 <3 journ.anm.). 
Vi har gjort mye opplevd mye sammen, og jeg føler at det miljøet er en stor del av grunnen til at jeg den dag i dag trener for å ta nye steg langrenn.

Har du rukket å sette deg konkrete mål for 2019-sesongen? Du er motivert for å klinke grundig til enda en sesong?

- Til neste år tar jeg ett år i USA, griper sjansen mens den er der. Det blir et år med mye nytt og forhåpentligvis mange gode opplevelser. Målet blir å prestere godt der borte, bl.a ta noen pallplasser i student-cupen. Samt at jeg har som mål å være en bedre skiløper den dagen jeg flytter hjem igjen til Norge. 

Bildetekst: Dagens mann avbildet til høyre her, sammen med neste portrettobjekt - Trym Halbjørhus - stay tuned! ;) 



Levert av IdrettenOnline